Torsdag 10.september kl 19 samles kultureliten på Galleri Grotten/Oslo Rammeverksted, Akersveien 19, for lanseringsfest og salgsutstillingsåpning med de fineste Fagprat-originalene. Det blir rar jazz inspirert av Bank-ID fra Torstein Slåen Trio, det blir spørsmål fra ei bøtte som Flu må svare på, og det blir deilige forfriskninger og selvsagt signering av boka.
Hvordan endte jeg opp med å lage akkurat denne tegneserien, lurer du kanskje? Og hvordan i huleste ble en Fagprat-tegning til?
For å forklare noe som helst om hvordan Fagprat, så må vi til Dongery. Dongery er altså tegneseriekollektivet som siden 90-tallet pumpet ut fanziner og annet rart. I den 1400 siders samleboksen vår har vi samlet det meste. I Dongery har vi aldri brukt manus eller skisser. Vi improviserer direkte på papiret, og lar intuisjon, magefølelse og innfall erstatte synopsis, manuskript og planlegging.
Fra Dongerys hyperproduksjon
Måsedritt
Et resultat av denne måten å jobbe på var konseptet Fagprat: Snåle figurer uttaler seg om ting de ikke har greie på. I stedet for å putte figurer i tradisjonelle tegneserieruter, plasserte disse figurene seg litt rundt omkring på arket. De hadde én lang monolog hver, og så var de ute av tegneserien for alltid.
Ren impro: Gammel Fagprat fra et Dongery-blad
Jeg har aldri latt en figur få opptre mer enn én gang i Fagprat.
Jeg koste meg glugg i hjel med denne formen for tegneserie eller vitsetegning. Det var forfriskende å improvisere fram en karakter som jeg visste jeg slapp å måtte tegne hundrevis av ganger til (som jo er vanlig i tegneserier). Dessuten syns jeg det var tilfredsstillende å kunne la karakterene bable fritt i vei uten mål og mening. Jeg visste sjelden hvordan en setning skulle slutte når jeg var i gang med den. Et eller annet stikkord eller en frase som datt ned i hodet mitt kunne være utgangspunktet.
For eksempel begynte jeg med ordet "måsedritt", og lot figuren min klage over all måsedritten som var overalt, samt klandre Oslo Kommune for dette. (Det er alltid glupt å starte med noen som klager over noe har jeg funnet ut) En annen figur responderer på dette og babler videre om Oslo Kommune. Antakelig har ordene "brisk" og "gondol" ligget langt framme i bevisstheten min og spratt fram da denne tekstboblen ble til. Den siste figuren sier bare "Ralph Mayers", enten fordi jeg følte at konversasjonen burde være over her, eller muligens at jeg ikke fikk plass til mer tekst. Det husker jeg ikke. Uansett, dette er et eksempel på de "originale" Fagprat'ene
I 2002 ble jeg bedt om å lage noen Fagprat'er til en brosjyre om Prosjektskolen. Dette var da en nyåpnet kunstskole med vekt på konseptuell og prosjektbasert kunst. Dermed fikk jeg plutselig et tema for Fagprat-figurene mine å forholde meg til (kunst). Gjennom disse tegningene skjønte jeg at Fagprat også kunne brukes til å ta for seg ulike temaer.
Like etterpå var jeg i gang med å tilpasse Fagprat til et annet format og en større målgruppe; jeg meldte serien på Dagbladets stripekonkurranse.
Det var flere hensyn jeg måtte ta i arbeidet med denne transformasjonen. Jeg ville få en klarere tematikk i hver stripe. Jeg ville gjøre meg litt bedre forstått. Teksten måtte bli lettere å lese. Tegningene måtte tilpasses stripeformate. Og jeg måtte tilrettelegge farger for avistrykk
Men samtidig: Jeg ville bevare den absurde nonsens-humoren fra Dongery. Jeg ville bare lage striper jeg selv syns var morsomme. Jeg ville forvirre og forundre leseren. Og jeg ville ikke ty til enkle og tradisjonelle poenger
De første Fagprat-stripene i Dagbladet var i “stripe-format”: Figurene måtte klemmes sammen litt for å få plass…
Da resultatene fra stripekonkurransen kom, havnet Fagprat på 3.plass, noe som betydde at stripen skulle gå jevnlig i Dagbladet for en periode. Etter en liten pause ble jeg spurt om å fortsette serien nok en periode, og slik har det fortsatt i rykk og i napp. Det siste året har stripa gått som "vikar-stripe" for Mads Eriksens "M", tre dager i uken. Etter en stund ble formatet på tegningene endret for å passe inn i Dagbladets Fredags-bilag.
Ideen til en Fagprat kan bli til på to forskjellige måter: Med en situasjon eller med en improvisert tekst. Eller begge deler. Rent fysisk befinner jeg meg som regel på en kafé. Dette høres kanskje ut som kunstnerisk vås, men jeg syns det er komplett umulig å finne på noe morsomt ved tegnebordet. Prestasjonsangsten ved å sitte der med en blank side foran seg er så sterk at jeg nærmest blir tvunget til å rable ned ett eller annet.
Noen ganger fungerer dette omtrent slik jeg beskrev prosessen med de gamle Dongery-Fagprat'ene. Jeg begynner på en setning og ser hvor det bærer. I skissen nedenfor kan jeg huske at jeg satt og tenkte på en portvakt som ikke slipper deg inn før du har gjort noe for på bevise at du er verdig nok.
Så er det lurt å bare fortsette i samme flyt, uten å stoppe opp for lenge på hver idé. Av og til begynner det med stikkord.
Fra skisseblokka: Jeg har notert mange stikkord, og ikke alt blir til en stripe. "Kamskjell", "Tingeling" og "Gylfens venner" er av disse. Men i teorien er hvert eneste stikkord man lirer av seg en potensiell bombe av inspirasjon og vittigheter.
Det finnes antakelig like mange metoder for å vekke ideer til striper som det finnes stripetegnere, men dette er altså det som funker for meg.
Hvis ideen virker like god når jeg plukker fram skisseboka ved tegnebordet, så går jeg videre til neste steg -selve tegningen. Sammen med ideen følger det nesten alltid en rask skisse, rablet ned på noen sekunder. Det er rart hvor ofte disse første sekundene med inspirasjon ofte dikterer det ferdige resultatet. For selv om jeg nå har tid og mulighet til å spisse til dialogen og forandre karakterene, vender jeg nesten alltid tilbake til den originale skissens uttrykk. den umiddelbare følelsen av tekst og tegning som oppstår under idéens unnfangelse er vanskelig å overgå i etterkant. Det er hovedregelen, men innimellom må det jo gjøres endringer.
Fagprat gikk jevnt og trutt i Dagbladet fra 2007 til 2020. En dag var det slutt, slik det er med alle ting. Så kan jeg spørre meg selv: Var Fagprat en suksess?
En tegneserie er liksom ikke helt ferdig før den har vært på trykk, og blitt lest av noen. Men hva bestemmer om den er vellykket? At jeg er fornøyd selv? At noen der ute liker den? Hvor mange prosent av leseren bør le? Og hvor mange bør humre?
Når jeg nå har gått gjennom gamle Fagprater er det mange jeg selv syns er morsomme, og særlig der hvor jeg har turt å holde meg til min egen logikk, og ikke prøvd å gjøre kompromisser med humoren. Andre har tålt tidens tann i mindre grad, men de trenger vi jo ikke fokusere på.
På Galleri Grotten torsdag kan du selv granske originalene fra håndplukkete Fagprat-tegninger jeg tror mange kan ha glede av å se igjen. Håper vi sees der!
Er dette en metafor for hvordan forfatteren følte at Fagprat passet inn i samtidens tegneserieflora? Dette og flere interessante teorier kan du høre om på lanseringsfesten.
(Teksten er en bearbeidet versjon av min artikkel “Antistriper” som stod på trykk i [tilt] i 2009)