Åpent brev til Finansavisen og iTromsø

Følelsen av å bli sveket av dine egne er noe av det vondeste jeg kan tenke meg. Det er også den mest nærliggende beskrivelsen av hvordan det kjennes å se norske aviser ty til bilder generert av kunstig intelligens.

I ukene opp mot påske så vi to grelle eksempler på denne bruken i norske aviser. Først ut var Egon Holstad, som brukte et KI-bilde, framfor for en mennesketegnet illustrasjon, i sin musikkspalte i Feedback/iTromsø. Like etter får jeg tips av min tegneseriekollega Øystein Runde at Finansavisen har gått til det kontroversielle steget å trykke en KI-generert vitsetegning, komplett med skrivefeil og det hele. Dette er nye takter fra norske aviser, og et tydelig signal om hvilken side norske redaktører tar i kampen vi kunstnere kjemper mot trusselen fra den nye teknologien.

Det er ikke mange år siden norske avisredaktører sto i kø for å hylle viktigheten av å ha avistegnere etter de forferdelige angrepene mot Charlie Hebdo i Frankrike. Ikke lenge etter startet paradoksalt nok en storstilt nedskjæring der avistegnere og tegneserieskapere var de første som mistet jobben. Nå står norske redaktører og pisser på graven de selv har forsøkt å grave for illustrasjonsyrket. De går i samarbeid med de store tek-selskapene som nå kan smile takknemlig for å ha vunnet nok en seier over hverdagen vår, over kulturen vår.

For hvis vi ikke bevarer og støtter hverandres yrker og vår felles kulturarv, går det slik de mektige IT-selskapene vil: Da trenger vi ikke lenger kunstnere, musikere, journalister, oversettere eller forfattere. Vi kan klinisk vaske vekk alle spor av menneskelighet i offentligheten, det vil bli billigere, raskere, mer effektivt. 

Men det vil også bli tristere, tommere, mer upersonlig, mindre lokalt, mindre humant, en visuell hverdag kontrollert av teknologien og dens sterke selskaper. Dette skjer ikke automatisk, det skjer ved valg som tas hver dag. Av deg og meg. Vi kan altså velge om vi lar kunstig intelligens komme inn og erstatte den hundreårige avistegner-tradisjonen fra norske aviser. Vi kan velge om vi vil flytte pengene fra norske kunstnere til utenlandske milliardærer. Finansavisen har tatt et tydelig valg, det samme har iTromsø og Egon Holstad. 

Det er mulig å ta egne valg!

Men det er ikke for sent. Det er fortsatt mulig å våkne opp fra tek-hypnosen og innse at vi er i ferd med å kaste noe unikt ut av vinduet. 

Selv tar jeg daglig et aktivt valg om å fortsette å kun lytte til musikk laget av ekte mennesker, og lese bøker av ekte forfattere. Jeg er redd dere som omfavner bruken av KI-bilder havner på feil side av historien når vi om 10, 20 år ser tilbake på hvordan arbeidsplasser, kulturen vår og livene våre ble radert av den nye teknologien. Og neste gang kan det dessuten være din arbeidsplass som står på spill.

Det er mange grunner til at det å benytte seg av KI-genererte bilder er uetisk og problematisk. For å gi en oversikt over noen av argumentene, samt gjøre valget enklere neste gang det klør i chatgtp-fingeren, har jeg tegnet en huskeregel i tegneserie-form – helt gratis – som norske avisredaksjoner kan henge på kjøleskapsdørene sine.

English Conversation 20 år!

På tide å mimre litt tilbake til da jeg var 25 og mimret tilbake til jeg var 15…

2005! 
Det er så lenge siden at jeg ikke kan søke så langt tilbake i mailprogrammet mitt. 
Det er så lenge siden at jeg ikke kan finne filer fra den gang i dropbox-mappene mine. 
Det er så lenge siden at det er vanskelig å huske hvorfor man gjorde som man gjorde, og var man ikke egentlig et helt annet menneske for tjue år siden?
Det er 20 år siden English Conversation, min tegnede oppvekstskildring fra ungdomsårene på Tåsen skole. 

Det lå vel litt i kortene at jeg på denne tiden skulle prøve meg med en litt lengre tegneserie. Bak meg hadde jeg hundrevis av kortserier for fanziner og antologier, jeg hadde gitt ut de smått schizofrene bladene Hygiene 1 og 2 på Jippi forlag, og hva nå? Et nærliggende tema for meg er mimring tilbake til ungdomstiden. Jeg er ganske nostalgisk av meg av natur, og som 25 åring - skarve ti år etter ungdomsskolen - følte jeg meg voksen nok til å oppsummere noen inntrykk fra livet som fjortis. 

Det var i tiden med selvbiografiske tegneserier. Og selv om hovedpersonen i English Conversation har et annet navn enn meg, ville jeg forholde meg så ærlig og autentisk til min egen virkelighet som mulig. Denne litt strenge dogmen var inspirert av serietegnere som Robert Crumb, Joe Matt, Roberta Gregory, Martin Kellerman og Mats Johnsson for å nevne noen. Det skulle være utvilsomt ekte, det viktigste var ikke historien, men gjenkjennelseseffekten i små øyeblikk som kjentes ut som de var hentet rett ut av virkeligheten. Avstanden til sannheten ville uansett være der, siden serien ble tegnet i en karikert, småhumoristisk og rufsete stil. Og selvsagt i svart/hvitt.

Utgangspunktet for English Conversation var altså min tid på ungdomsskolen, og persongalleriet jeg omgav meg med den gangen. Lærere, venner og familie var i stor grad hentet rett ut fra livet, med noen små endringer av praktisk art. Ulf, Ivar og Påsan er ganske direkte gjengivelse av meg og mine to bestevenner fra klassen. Jenta i gjengen, Jane, var inspirert av (minst) to forskjellige jenter, og av praktiske grunner nevnes bare én av Ulfs søsken, storebroren “Arild”, selv om jeg i virkeligheten har fire! 

De fleste søsknene mine hadde forsåvidt flyttet hjemmefra da jeg var i denne alderen. Familien hadde nettopp vært gjennom en vanskelig tid, foreldrene mine skilte seg, og faren min flyttet til en annen kant av landet. Han var prest, og av den grunn bodde mamma, jeg og broren min fremdeles i en (nokså stor) prestebolig mens mamma lette etter et eget sted. Dette var bakgrunnen for familiesituasjonen i det historien begynner. Jeg ville at disse tingene skulle ligge litt i bakgrunnen, men at Ulf selv var mer opptatt av helt andre temaer. Musikk, damer og denslags.

Historien henter inspirasjon i noen episoder fra ungdommen. Det gjaldt en hyttetur til Dokka, (egentlig to hytteturer som var smeltet sammen til én). Det handler om Ulf som blir kastet ut av tyskklassen og må starte i den tvilsomme gruppa “English Conversation”, bestående av alle drop-outsa fra fransk og tysk-klassene. Vi blir med på fest på Frysja med påfølgende fylleklining, en håpløs forelskelse i klassens peneste, og et fint vennskap med Jane som har det tøft.

English Conversation var første utgivelse på vårt selvstartede forlag Dongery. 

Innpakningen fortjener en egen forklaring. Idéen var konseptuell og godt gjennomført: Hele albumet skulle se ut som en kladdebok fra skoledagene. Kristoffer Kjølberg tryllet frem et autentisk omslag, inkludert smuss og rablerier. Noen av tegningene på omslaget var faktisk ekte ungdomstegninger fra skoledagbøker jeg hadde liggende. Selv papiret var gjennomført grovt og resirkulert, slik de kjipeste kladdebøkene var på skolen. Alt i alt ble omslaget en liten klassiker, og vant til og med et Visuelt-diplom fra Grafill. Men omslaget ble også rett og slett for realistisk. Det var mange som ikke skjønte at dette faktisk var en tegneseriebok, den lignet for mye på en ekte kladdebok! 

Å drive forlag viste seg kort fortalt å være et mareritt. Dongery var jo et anarkistisk kunstnerkollektiv - vi var ikke interessert i business, og i hvert fall ikke distribusjon og regnskapsføring. Hver gang en eller annen bokhandel følte seg tvunget til å ta inn et eksemplar av boka, kom en ordre og vi måtte pakke, sende og fakturere, vi hadde mer sett for oss å sitte tilbakelent på et kult redaksjonslokale og klekke ut stadig nye, geniale bøker. Så Dongery Forlag ble en kortvarig affære som kulminiserte med at No Comprendo Press kom oss til unnsetning og har gitt ut bøkene til Dongery-medlemmene siden den gang.

Det ble en storslagen slippfest for boka på Blå, med musikalske innslag fra mitt eget band Astma, Klovner i Kamp, reggae-bandet Terroristene og DJ Ando Woltman, felles for disse var at de alle kom fra Tåsen, siden handlingen i boka jo foregår der. Ando ble sur fordi jeg ikke hadde tatt ut cash til honoraret hans, ellers var alle enige om at det hadde vært en fin kveld. Klimakset var da alle bandene fremførte We Are The World på scenen. Ikke noen vanlig, ydmyk liten slippfest, dette.

Selveste Astma i et sjeldent live-opptak.

Live fra Blå

Selveste Astma i et sjeldent live-opptak fra slippfesten til English Conversation.

(youtube-link)

English Conversation fikk relativt mye presse tross den tvilsomme forlagsvirksomheten. Tilbakemeldingene var mange og positive, men kritikerne var hakket mer kritiske: Øyvind Holen skjønte hva vi holdt på med og trillet en velvillig firer i Dagsavisen (anmeldelsene hans av mine tidlige verker kan leses her), mens bergenserne som vanlig var mer kritiske til mitt kunstnerskap og gav en treer.

Når jeg selv leser boka i dag blir jeg litt imponert over hvor utleverende og ærlig den er. Selv om jeg ville brukt mer tid på tegningene, slipt manuset en hel del og tegnet litt mindre neser i dag, så føler jeg meg ganske stolt av utgivelsen den dag i dag.
Det har vært en fin tradisjon for selvbiografi og oppvekstskildringer blant norske tegneserier. Det er alltid spennende å lese om et ungt sinns spesifikke opplevelse av å manøvrere seg frem i verden, om følelser, forelskelse og usikkerhet. Allikevel syns jeg ofte materialet blir framstilt veldig romantisert og forenklet, det føles litt som et svik mot ungdomstiden som ofte både klør og lugger, med kviser, porno, skam og bensinsniffing. 

Ikke alle syns fyll og runking var et like greit tema å servere i tegneserieform. Da et utdrag fra serien ble med i Foreningen Les! sin ungdomsantologi “txt” dukket det opp en sint epost fra en anonym avsender: “Syns du selv innhold som onani er greit å presentere for unge lesere”? Litt detektivarbeid viste at eposten var knyttet til den kristne organisasjonen “Barnevakten” som hevder de har et guddommelig mandat til å drive sensur på barns kulturinntak. Jeg svarte aldri på eposten, men svaret mitt ville vært det samme i dag som den gang. Ja, for faen!

For tiden arbeider jeg med den nokså ambisiøse tegneserieromanen OsloLovers. Her er jeg litt tilbake til røttene mine; delvis basert på selvopplevde episoder og miljøer, ærlige skildringer av “kropp og følelser” (les: fyll og sex), og en tegnestil som er fundamentert i en slags alternativ tegneserie-estetikk anno 90-tallet. Historien beskriver 19 år gamle Ove som reiser inn til storbyen Oslo for å studere kunst og forelsker seg i den vakre og bittelitt manipulerende medstudenten Målfrid.

Helt konkret har jeg tusjet meg halvveis gjennom serien, som blir på rundt 280 sider. Du kan lese et utdrag på nettsidene mine. OsloLovers er på sett og vis English Conversation 5 år senere, og tegnet av en 20 år eldre Flu. 

English Conversation 
Format: 17 X 19,5 c
Innbinding: Heftet
Farger: Omslag i farger, innmat i sort/hvitt
Utsalgspris: 70,-
ISBN: 978-82-8159-002-1
Sider: 52 inkl. omsla

English Conversation er ikke lenger å oppdrive til salgs, så jeg har gjort den tilgjengelig som pdf på mine nettsider.

Den kan også lånes på enkelte biblioteker.

Støres ferd inn i natten

Glem alle andre analyser av Jonas Gahr Støre og Arbeiderpariets krise. I tegneserien Miniminister kan du følge Superjonas’ humpete ferd inn i tåkenatten - rute for rute.

I sitt arbeid med å kartlegge norsk politikk i perioden 2020-2022 har tegneserieskaper Flu Hartberg også fulgt Støres seilas. Fra han og et artig mannskap tok over skuta etter Kaptein Solberg, til de begynte å ta inn vann og sjøsyken meldte seg.

Å ta over lederskap etter andre er ikke en dans på roser. Det ble en tøff start for Jonas. Noe som innemellom må tydeliggjøres for leseren med sterke virkemidler.

Fra dag 1 måtte politiske kommentatorer gni det inn: Støre var i trøbbel! Hvem orker vel å holde på under et slikt press?

Det hjelper ikke akkurat på selvtillitten å være partner med et episenter av selvtilfredshet. Trygve Slagsvold Vedum har på forundelig vis klart å slippe unna mye av elendigheten som har rammet sjefen hans.

Det er i det hele tatt ikke så gøy å være leder. Får du ikke skylden for det ene så er det det andre…

Ønsker du å dykke dypere i denne tunge materien, kan du lese mer i den brennheite nye tegneserieboka Miniminister av Flu Hartberg, som du får kjøpt her.

Eller ta kontakt for en personlig analyse. Satirikeren sover aldri. fluhartberg@gmail.com

Snorres kongesagaer for pandemitiden

For å kunne forstå tiden vi lever i, trengs dyktige dokumentarister. Uten Snorre Sturlassons nedtegnelser ville vi visst pent lite om våre historiske konger og deres krumspring. På samme måte har de siste års kriser og kaos skreket etter en skarp observatør. 

Hvem skal vokte vokterne: Ikke overlat til konger å skrive om konger eller politikere å skrive om politikk…

For at sannheten skal komme frem, og skittent politisk spill og strategier skal synliggjøres for folket, trengs det en Snorre for vår tid. Heldigvis har én person tatt på seg denne tunge oppgaven.

Vår tids Snorre?

Tegneserieskapere er generelt undervurdert som politiske analytikere, i følge denne artikkelforfatteren.

Flu Hartberg (t.v) midt i et fengslende politisk resonement.

Denne personen har (for at du skal slippe) konsumert timevis av usaklige og til tider dørgende kjedelige politiske debatter, dyppet pennen i nådeløst, satirisk blekk og med blod og svette som innsats formidlet den utilslørte fortellingen om erkefiendene Erna og Jonas, samt deres tvilsomme kretser av maktsyke nestledere, hensynsløse lobbyister og uforutsigbare velgere. Denne mannen krever ikke din takk, lange taler eller medaljer. For ham er det betaling nok å gi deg sannheten om Norge. Alt som måtte følge av priser, fete royalties, kultstatus og popularitet er bare en bieffekt for tegneserieskaper Flu Hartberg.

Ulv i fåreklær? Denne boka kan se søt og uskyldig ut, men inneholder den svarene på noen av vår tids største gåter?

Som så mange politiske analytikere før ham, er Flu en ganske alminnelig fyr, en småbarnsfar fra et av Oslos fredelige nabolag, uten høyere utdannelse eller noen politisk karriere, men med nok sjarm til at Dagbladet gav ham carte blanche til å vri og vende på samtiden i en ukentlig tegneserie ved navn Miniminister, og mektige nok kontakter til at samme serie nå foreligger i en lekker bokutgivelse hos No Comprendo Press med sterke farger og glossy omslag.

Faksmile fra en tid da papiravisen fremdeles var noe folk uten giktfeber var klar over eksisterte.

Så hvilke sannheter om vårt moderne Norge kan Hartberg vise til gjennom sitt nitidige arbeid for ytringsfriheten? Hva kan den slagkraftige maktdemonstrasjonen av en politisk dynamittkasse, tegneserieboka Miniminister, bringe til torgs? 

Kort fortalt må du lese boka for å virkelig kunne kalle deg opplyst, men her er noen små smakebiter.

Hvem bestemte egentlig under korona-krisen?

Politikere er raske til å begrave sine bommerter, og la tiden skjule sine radbrekkende håndteringer av kriser. I Miniminister kan du lese om hvordan pandemien på snedig vis ble benyttet til å knyte igjen pengesekken for noen irriterende grupper som sykepleiere og flyktninger, mens andre igjen, samfunnsstøtter som direktører og Kurt Nilsen, fikk lommene fulle. Og hvordan kunne det ha seg at et virus ble en unnskyldning for å pumpe opp mer olje?

Visste du at Abid Raja egentlig er politiker?

Abidastisk: For en stakkars tegner er noen typer enklere å formidle enn andre.

Uansett hvor man har snudd seg de siste årene har den høye skikkelsen med den høye røsten dukket opp. Som forfatterfenomen og realitydeltager og samfunnsdebattant. Men hvordan går det egentlig når en med et av verdens største markeringsbehov skal fronte et av verdens minste partier?

Hvordan i huleste kan et bondeparti slå an på 2020-tallet?

Å leve opp til hypen kan være en bitch innimellom.

Apropos gigantiske selvbilder: For dem som har undret seg over fremgangen til Senterpartiet, anbefales sidene i boka der lupen rettes mot bondegutten fra Stange, Trygve Slagsvold Vedum. Hvordan oppstod denne nasjonalromantiske bølgen, anført av en hysterisk lattermild konsentrert ball av selvtillit?

Hvorfor bryr ikke politikerne seg om verdens undergang?

Man skulle tro at instinktet får deg til å hente vannbøtta når det brenner på dass, men saken er ifølge vår politiske ledelse ikke så enkel. Verden står midt i en global krimakrise som kommer til å etterlate jordkloden i et inferno av skogbranner og med nok havvann til eksstra lange padleturer for Siv Jensen og hennes kajakk. Ja visst skal vi gå over til et grønt skifte, men først må man bare ordne noen andre ting, og så noen flere greier. I Miniminister får du en god oversikt over alle de gode unnskyldningene Erna og Jonas har gulpet opp i løpet av årene for hvorfor verden ikke er moden for å reddes riktig ennå.

Hva stemmer utenomjordiske vesener?

Senterpartiet, viser det seg.

Hva skyldes den katastrofalt lave oppslutningen for Arbeiderpartiet?

Man kan like gjerne dra den gamle gåten om høna og egget, men kanskje med litt trist musikk i bakgrunnen. Å lese blikket til partileder Støre de siste årene er som å se en gammel stjerne falme. Men er det den en gang så høyt elskede Superjonas, som med sin noe grå lederstil og problemer med å knytte seg til folket som har ført Arbeiderpartiet til nye bunnivåer? Eller er det en naturlov som uansett sørger for at store dinosaurer ikke kan trampe ubekymret rundt på planeten til evig tid, og at Jonas bare var den uheldige kapteinen da skipet støtte mot sandbunnen? Med unike innblikk i Støres personlighet, både med og uten statsministerhatten på, kan du etter å ha lest Miniminister gjøre deg opp en egen mening. Eller i det minste få vekket litt empati for en litt sørgelig skjebne.

Er det plass til satire i Norge i 2024?

Ingenting varer evig, selv om enkelte nyhetsbrev kan få det til å føles sånn, og Miniminister fikk være pulsmåler for norsk politikk nesten like kort som en gjennomsnittlig norsk justisminister sitter. Men i årene serien ble holdt i live av kulturavisa Dagbladet og sagaforfatteren Hartberg, gjorde den verdifulle vevsprøver av Norge. For politisk satire generelt og Miniminister spesielt har ikke bare som oppgave å ta tempen på norsk politikk, ved å trekke ut, vri og vende på samfunnsdebattene handler det også om dem som bor i dette landet, sånne som deg. Og kanskje kan en litt fjollete tegneserie ta ned noen stengsler mellom politikere og folk, for egentlig er politikere faktisk folk, og folk driver med politikk uten å vite om det. 

Miniminister av Flu Hartberg

No Comprendo Press

Kontakt Flu Hartberg, tlf: 98474757 www.fluhartberg.com

Kontakt No Comprendo Press

Åpent brev til Posten Bring / Frimerketjenesten

Vi har blitt vant til å se at enkelte velger å gå for KI-genererte glossy og bløtkake-aktige bilder fremfor å benytte seg av en illustratør av kjøtt og blod, men at man her velger å bruke kunstig intelligens i stedet for BARNETEGNINGER er rett og slett, i mangel av et annet ord: Nitrist! 

“Er det så farlig, da?”

Å forklare hva som er problematisk med å bruke KI-bilder, særlig av en (delvis) statlig institusjon som Posten kan ta tid, så la oss gjøre det veldig enkelt:
Punkt 1: Vi som har illustrasjon som levebrød står i fare for å miste verdifulle jobber på grunn av denne lettfattelige tiltroen til ny, etisk tvilsom teknologi.

Punkt 2: Denne “artige” teknologien er basert på trening av KI ved å “skrape” internett for ekte menneskers kunstverk uten at vi har blitt spurt eller blitt kompansert. Som en tyv har altså disse selskapene over natten tatt våre tegnestiler og teknikker, og tilbyr skygge-varianter av vårt arbeid gratis. Om det er “gratis” for brukeren, vil pengene denne revolusjonerende teknologien etterhvert generere gå i lommene på store tek-selskaper i stedet for oss levende illustratører. Det samme gjelder sakte men sikkert flere yrkesgrupper som musikere, filmskapere, forfattere m.m.

Punkt 3: Bruk av denne type billedtjenester framstår som negativt for Postens renommé. Alt arbeidet som er lagt ned i å bygge en sterk og troverdig merkevare, blir gjort til skamme når man fremstår med det som oppfattes som billige og lite gjennomtenkte visuelle løsninger. Det gir et slurvete og inkompetent inntrykk som reflekterer dårlig på bedriftens ansikt utad. Illustratører tilbyr ekspertise og en god del stil. For ikke å snakke om innsikt i ordløs kommunikasjon og alt annet som branding innebærer. 

“Man kan ikke stanse fremskrittet”

Vi er inne i en tid nå hvor mange syns det er lettvint og spennende med slike gratisbilder. Vi tenker at det er naturlig at privatpersoner tester ut teknologien, men at institusjoner og redaksjoner av en viss seriøsitet og størrelse, burde være bevisste på hvilke signaler man ønsker å vise i denne utviklingen. Å vise solidaritet med andre yrker innebærer f.eks. å ikke undergrave kunstnere/illustratører ved å legitimere gratis bildetjenester. 

“Er det så farlig, da?”

I et forsøk på en slags merkelig form for selvrettferdiggjøring, reiser Posten selv spørsmålet: “Hvem er ansvarlig hvis bruk av kunstig intelligens skader et menneske? Er det selskapet som har solgt teknologien, de som har utviklet den, eller ligger skylden hos dataene som er brukt til å trene opp den kunstige intelligensen?” For vår yrkesgruppe som er i ferd med å nettopp ta stor skade av slik bruk, er svaret soleklart: Ansvaret ligger hos dere - firmaet som benytter dere av KI-bilder.

“Vi prøver bare ut ny teknologi”

Posten dytter barn foran seg for å kunne ha ryggen fri til å benytte seg av denne dypt uetiske gratistjenesten, gjøre det nesten bare enda mer uelegant og problematisk. 

Med denne kampanjen sier dere mellom linjene: -Nå trenger ikke lenger barn tegne selv, vii har jo kunstig intelligens. Og -Hvorfor skal barn lage stygge barnetegninger, når vi kan få overveldende bilder basert på enkle stikkord? Vi bare konstaterer at Posten kommer veldig uheldig ut av hele dette påfunnet.

I samme brosjyre leser vi “Kunstig intelligens kommer nok ikke til å ta over design av frimerker i overskuelig fremtid. Frimerkene våre skal fortsatt lages av norske kunstnere og designere.” Det føles som tung ironi og lese dette i samme brosjyre som med høy røst bidrar til å gjøre bruk av KI-bilder stuevarm. 

Vi har et sterkt ønske om at Posten tar et aktivt valg i tiden fremover: Ønsker dere å ødelegge for kreative yrker i Norge, eller ønsker dere å stille dere bak oss, og støtte oss i den vanskeligste situasjonen vår yrkesgruppe noensinne har stått ovenfor?

Med oppgitt hilsen fra norske illustratører.

Johanna Warberg-Nilsen

Trond Bredesen

Flu Hartberg

Sunniva Prytz Sandnes

Jens A. Larsen Aas

Katrine Kalleklev

Per Ragnar Møkleby

Anders N. Kvammen

Trond J Stavås

Gry Elise Eilertsen

Henriette T. Osnes

Trond Ivar Hansen

Anna Fiske

Karstein Volle

Fam M Irvoll

Goedele Teirlinck

Terje Vestervik

Mariya Eriksen

Cecilie Ellefsen

Lars Fiske

Ella Okstad

Maya Ovrebo

Tora Marie Norberg

Fredrik Rysjedal

Brev til deg som bruker AI-bilder

Jeg legger her ut et eksempel på et brev med noen formuleringer man kan bruke om man vil henvende seg til institusjoner og redaksjoner som benytter seg av kunstig intelligens-genererte bilder.

Kjære …

Her kommer et hjertesukk fra meg, i form av å være en bekymret illustratør. Håper dere syns det er en interessant innfallsvinkel...

Jeg skriver til dere da jeg ser at dere benytter AI-genererte illustrasjoner på nettsidene deres, og føler for å si i fra på vegne av mitt yrke som illustratør hvordan dette oppfattes av oss som har illustrasjon som levebrød.

Vi er inne i en tid nå hvor mange syns det er lettvint og spennende med slike gratisbilder. I mitt yrke ser vi nå at dette gjør stor skade på våre inntektsmuligheter, og at det nå er de store tek-selskapene som nå ødelegger en hel bransje og ender opp med alle pengene selv. Jeg tenker at det er naturlig at privatpersoner tester ut teknologien, men at redaksjoner av en viss seriøsitet, burde være bevisste på hvilke signaler man ønsker å vise i denne utviklingen. Å vise solidaritet med andre yrker innebærer f.eks. å ikke undergrave kunstnere/illustratører ved å legitimere gratis bildetjenester.

Bildetjenester som her er brukt er trent på mine og mine kollegers åndsverk uten samtykke. Det får bli helt opp til hver enkel redaksjon hvordan de stiller seg ovenfor bruken av AI, men jeg håper dere vil vurdere å ha et avklart forhold til bruken. Dette er et stort tema som hjemsøker meg og mine kunster -og musikervenner om dagen, og jeg adresserer problemet de stedene jeg ser det brukes, i et naivt forsøk på å verne om et håndverk og et yrke.

Jeg vil utfordre dere på å aktivt ta stilling til om hvorvidt dere ønsker å benytte AI-bilder i fremtiden.

Med vennlig hilsen

PS: Hvis dere ønsker å lese mer detaljert om hva som er problematisk med å bruke AI-bilder, ta gjerne en titt på denne artikkelen: https://www.forbes.com/sites/danidiplacido/2023/12/30/ai-generated-art-was-a-mistake-and-heres-why/

OZZY OG MEG

OZZY AND ME (english summary further down the page)

Det er langt over leggetid i Kjelsåsveien. Under dyna har jeg funnet fram min hemmelige maskin som gjør at jeg kan motta mystiske signaler fra verden. Det er en billig kassettradio, men med usedvanlig lang og effektiv antenne som fanger inn hele det fargerike og nisjepregede spekteret av Oslos næradiostasjoner. Innimellom får jeg til og med inn mystiske beskjeder fra internradioen til et næringsbygg i området, men denne kvelden kommer en ganske annen lyd.

Kveldsstemning fra barndomshjemmet. Fra English Conversation 2005

I dét tuneren passerer 100 FM, dukker det opp en varm men spiss gitar som spiller et sorgmuntert riff. Så en stemme som er ung og ivrig, lys og luftig, og flyter oppå resten av bandet. I god tradisjon med resten av familien er den engelske språkforståelsen min på et bunnivå, men jeg får med meg at den unge mannen hyler i “Cocaine!” i refrenget. Dette er drøye saker! Radiostasjonen jeg hører på er drøy nok i seg selv, det er den beryktede Radio Nite Rocket som ble min inngang til den klassiske rocken. Mye mer er det å si om denne omstridte nærradioen med sendetid 23-06, men det får bli en annen gang. Dette handler nemlig om mannen som synger.

Fra “Min første bok om Ozzy Osbourne”

Vi har fått enda en magisk maskin i hjemmet. I TV-stua står det nå en råflott NAD CD-spiller, og jeg bestemmer meg for at dette er en god anledning til å skaffe meg min egen musikk. Fram til nå har jeg hørt på familiens vinyl-samling, stort sett bestående av Paul McCartney (som jeg fortsatt elsker), kristne kor-plater og barnemusikk. Maj Britt Andersen og Portveien har vært faste følgesvenner i mange år, men jeg skjønner det er på tide å ta farvel. Beatles og Michael Jackson har jeg på bootleg LP fra fjorårets sommerferie i Bulgaria, med kyrilliske bokstaver på omslagene. På kassett har jeg Vanilla Ice (også bulgarsk bootleg), Leonard Cohan og Jan Eggum (lånt fra en bror) og en hel kasse med kassett-serien Barnas Lyttepost, produsert av K.A.B.B.(Kristent arbeid Blant Blinde) og inneholder hørespill, vitser og en og annen Børudgjengen-banger. Jeg er ikke blind, men man tar det man får. Dessuten kunne de brukes til å ta opp musikk på hvis man teipet over hullene på toppen.

Podcast på 80-tallet: Barnas Lyttepost

Med andre ord: Jeg trengte egen musikk, og kom stolt hjem fra byen med “Speak of the Devil” av Ozzy Osbourne. Midt på coveret, omgutt av et horribelt omslagsdesign i svart, rødt og gult, hyler Ozzy mot meg med huggtenner fra moro-butikken og syltetøy i kjeften. Han ser ut som en drittunge som tror han er skummel. Men det dårlige omslaget er i tilgitt når jeg setter på CD’en. 

Mange foreldre reagerte på snikreklamen for Nora jordbærsyltetøy

Først publikum som roper: Ozzy! Ozzy! Ozzy! Så et gledeshyl: Aouuuh! How’re you doing? Så et helt infernalsk gitarriff, og helt mentalt ustabile, elleville trommer. Så stemmen til Ozzy som lirer av seg noen dommedagsaktige visjoner med den klare, lyse stemmen som ikke er jålete, opera-aktig, ikke “gjør seg til”, bare leverer linjene med stor iver. Musikken er gravalvorlig, dyster og … tøff! Jeg har ikke hørt på makan. Jeg er solgt.

Fra “Min første bok om Ozzy Osbourne”

Lite visste jeg da at alle disse fantastiske Ozzy-låtene skulle vise seg å egentlig være Black Sabbath-låter, her gjenskapt av Ozzy med band, sannsynligvis for å kunne høste inn en større del av Sabbath-potten. Senere skulle jeg skjønne hvordan det hele hang sammen, ikke minst går jeg tilbake og hører gammel Sabbath. Det er lite kunst og kultur som matcher personligheten min mer enn lydbildet på plater som Paranoid, uten at jeg kan forklare hvorfor, musikk er jo overnaturlig. Det handler om å føle seg hjemme i musikken, og tilstedeværelsen til Ozzy er en viktig del av det. 

Den neste CD’en jeg skaffer meg med min nye bestevenn Ozzy er “No More Tears”, utgitt i det sinnssyke musikkåret 1991, men den ankom nok Kjelsåsveien noe senere. Lydbildet føltes nok utdatert allerede da, med masete synther, og kanskje litt VEL heseblesende gittarrunking fra Zakk Wylde, men låtene (hvorav halvparten er skrevet med selveste Lemmy fra Motorhead) er herlige. Også har du jo superballaden Mama I’m Coming Home som har fulgt meg gjennom livet, hovedsakelig fordi min barndomskompis Melsom, uvisst av hvilken grunn, ringer meg hver gang han hører låta på radioen, noe som er overraskende ofte, og legger telefonen inntil høyttaleren så jeg skal få høre en smakebit.

Fra Fagprats første samlebok.

Jeg hoppet altså bukk over hele 80-talls-Ozzy, men alt gullet som finnes der har jeg til gjengjeld tatt til mitt hjerte etterhvert. Det er tross alt jo på energibomber som Crazy Train og Mr.Crowley at Ozzy som soloartist gnistrer mest.

I min lille verden var jeg ganske alene om å digge Ozzy. Det var for gammaldags for vennene mine, for satanistisk for min kristne familie. Ozzy var ikke langt fremme i folks bevissthet da han plutselig dukket opp som realitystjerne på TV. Gjennom MTV-serien The Osbournes ble det blåst nytt liv i karrieren til Mørkets prins. Det lå en pussig ironi i at den falne rockestjernen ble hovedperson i den aller første kjendis-reality-serien som slo an. Det fascinerende med The Osbournes var dessuten hvor lite Ozzy selv så ut til å bry seg. Det var forfriskende da, og ikke minst nå, å se et menneske på TV som gav faen, virkelig var seg selv, og egentlig ikke var så hypp på oppmerksomheten. Dessuten er kjemien mellom kone/manager Sharon og ektefellen i særklasse unik og hjertevarm, og er et forhold som burde stå som et lysende forbilde for alle som har prøvd å leve sammen som par. Humor og tålmodighet ser ut til å funke, selv når man har så udugelige unger som i Osbourne-familien.

Fra “Min første bok om Ozzy Osbourne”

Kanskje er poenget med å ha et idol ikke at man finner en å se opp til, som man vil bli som, men mer at man finner en person som allerede ligner litt på deg. Det finnes solid trøst å digge en rockestjerne som kan være like teit, enda teitere, enn deg, og gjøre enda dummere ting enn deg. Også er det ikke så innmari nøye om det går på trynet. Hvis Ozzy kan komme seg opp på scenen igjen, kan vel jeg det også! Ozzy er ikke atletisk, ikke spesielt smart, ikke spesielt tøff, og det virker som han heller ikke har hatt en tanke om at han er noe bedre eller viktigere enn andre. Han har talentet sitt, sangstemmen, karismaen og selvsagt sjarm. Man kan komme langt med sjarm og en dum drage-tattis.

---

Denne uken kommer barneboka “Min første bok om Ozzy Osbourne”. Utgiver er platebutikken Big Dipper som ville feire sitt 25-års jubileum med å vise neste generasjon gleden med rockemusikk. Boka har vært en drøm jeg har prøvd å fullføre i flere år, før Jacob Krogvold fra Big Dipper tok kontakt og allerede hadde slagordet “Slik snakker du med barna dine om Black Sabbath” klart. 

Boka kan bestilles her, eller plukkes opp hos Big Dipper sammen med en bunke plater du vet du trenger.

---

OZZY AND ME

It is well past bedtime in my bedroom. I have found my secret machine that allows me to receive mysterious signals from the outside world. It is a cheap cassette radio, but with an exceptionally long and efficient antenna that captures the entire colorful and niche spectrum of Oslo's local radio stations.

Suddenly a warm but sharp guitar appears, playing a mournful riff. Then a voice, young and eager, bright and airy, floating above the rest of the band. The young man is howling "Cocaine!" in the chorus. These are serious matters!

We've got another magical machine in the home. In the TV room there is now a stunning NAD CD player, and I decide that this is a good opportunity to get my own music. Up until now I have been listening to my family's vinyl collection, mostly consisting of Paul McCartney (whom I still love), Christian choir records and children's music.

In other words: I need my own music, and proudly bring the CD "Speak of the Devil" by Ozzy Osbourne home. On the cover, surrounded by a horrible design in black, red and yellow, Ozzy howls at me with fun fangs and jam in his mouth. He looks like a brat who thinks he's scary. Anyway, the bad cover is forgotten when I put the CD on.

First the audience shouting: Ozzy! Ozzy! Ozzy! Then a howl of joy: Aouuuh! How are you doing? Then a completely infernal guitar riff, and mentally unstable, hellish drums. Then the voice of Ozzy playing off some doomsday-like visions with that clear, bright voice that's not shrill nor operatic, he just delivers the lines with great gusto. The music is serious, gloomy and ... awesome!

Little did I know then that all these wonderful Ozzy songs would turn out to actually be Black Sabbath songs, here recreated by Ozzy with a band, probably to be able to collect a larger part of the Sabbath pot. Later I would understand how it was all connected, not least I would go back and listen to old Sabbath. Few pieces of art matches my personality more than the sound on records like Paranoid,. I can’t explain it, but than music IS supernatural. It's about feeling that you belong in the music, and Ozzy's presence is an important part of that.

The next CD I buy, with my new best friend Ozzy, is "No More Tears" from 1991. The sound felt outdated even then, with fussy synths, and perhaps a bit of VERY raucous guitar strumming from Zakk Wylde, but the songs (half of which were written with Lemmy himself from Motorhead) are delightful.

I skipped all over 80s Ozzy, but eventually took it to my heart. After all, it is on energy bombs like Crazy Train and Mr. Crowley that Ozzy as a solo artist sparkles the most.

In my little world, I was quite alone in liking Ozzy. It was too old-fashioned for my friends, too satanic for my Christian family. Ozzy was not the hottest subject when he suddenly appeared as a reality TV star. Through the MTV series The Osbournes, new life was breathed into the career of the Prince of Darkness. There was a funny irony in the fact that the fallen rock star became the main character in the very first celebrity reality series that caught on.

What was also fascinating about The Osbournes was how little Ozzy himself seemed to care. It was refreshing then, and not least now, to see a person on TV who gave a damn, really was himself, and wasn't really that keen on attention. What's more, the chemistry between wife/manager Sharon and her spouse is unique and heartwarming, and is a relationship that should stand as a shining example for anyone who has tried to live together as a couple. Humor and patience seem to work, even when you have such inept children as in the Osbourne family.

Perhaps the point of having an idol is not that you find someone to look up to, that you want to be like, but more that you find a person who already looks a bit like you. There is solid comfort in rooting for a rock star who can be just as awkward, or even more so, than you, and do even dumber things than you. It doesn’t really matter if I skrew up. If Ozzy can get back on stage, I guess I can too! Ozzy is not athletic, not particularly smart, not particularly cool, and he doesn’t seem to believe he is any better or more important than others. He has the talent, the singing voice, the charisma and of course the charm. You can go a long way with charm and a silly dragon tattoo.

Kunstner i robotland

(Artist in Robotland)

(english version of this newsletter further down)

Hvis du var ung på 90-tallet, og i hvert fall om du spilte i band eller var opptatt av musikk, har du et forhold til flyere, små lapper som skulle få deg til å komme på akkurat DET arrangementet. Det fantes ikke sosiale medier, eller mail for den saks skyld, man måtte gå manuelt til verks: Trykke opp flyers og plakater, ta runden rundt i byen og spørre pent om å få legge noen flyere på bardisken på utvalgte rockepuber, henge opp plakater på de overbelastede veggene, der de fikk henge i noen timer før de ble dekket av andre plakater. 

Om det kom noen på konsertene var det nok uansett sjelden på grunn av denne markedsføringen, det var stort sett venner, familie og evt. tilfeldige folk på byen som var sporty nok til å bli noen låter. Men man kunne aldri vite helt sikkert.

Det samme gjaldt ved tegneserieutgivelser, budskapet om et nytt blad måtte gå via slippfester, flyere og presseskriv. Det var ingen daglig dose av tilbakemelding og likes fra følgere: Man satt alene og tegnet, og var avhengig av et slags nettverk av fysiske mennesker hvis noen andre i det hele tatt skulle vite at du eksisterte. 

Kommunikasjon via “gjestesiden” på Dongerys gamle nettsider.

Med internett kom nye muligheter for å spre nyheter om kommende tegneserier og konserter, og en periode føltes hele nettet som en eneste stor oppslagstavle. Man fikk kontakt med folk man ellers ikke kunne nå ut til, det var mulig å vise frem kunsten sin - selv til folk som satt hjemme i stua. Men noe gikk galt. På de gamle oppslagstavlene slapp du nemlig å konkurrere med funny dyrevideoer, mat-influencere og intelligente algoritmer. 

Hvis du i 2024 legger ut en tegning på instagram eller facebook drukner den i den algoritmestyrte feeden til folk der ute. I en virkelighet hvor alle blir servert hundre videosnutter i sekundet - spesialkonstruert til å tilfredsstille hver enkelts belønningssystem i hjernen; hvordan og hvorfor skal man i det hele tatt konkurrere om oppmerksomheten? 

På Instagram og Facebook nådde man på et tidspunkt direkte ut til alle og enhver som kunne ha glede av tegningene dine, antall følgere vokste som regel i takt med hvor ofte man postet en tegning og hvor godt disse ble likt. Men så skjedde det noe rart. Plutselig fikk man inntrykk av at færre og færre faktisk så posten i det hele tatt. Forklaringen viste seg å være nevnte algoritmer, og den nye auto-kuraterte feeden man nå fikk servert i appen: Nå så du ikke lenger de nyeste postene til folk du fulgte, men derimot en strøm av anbefalinger av allerede populære poster som instagram regnet med at du ville like. Fra nå av trenger du ikke lenger lete etter kontoer du kom til å like, hvis de var populære nok ville kontoene komme til deg. 

For å kunne få noe som helst oppmerksomhet i denne nye floden av innhold måtte man nå som kunstner være smart for å få oppmerksomhet. Lag videoer ble det sagt. Snakk til kamera. Tegn karakterer fra populære tv-serier, bli en influencer. Noen av oss prøvde å henge med en stund, og endret innholdet for å se om det hjalp. Til slutt oppdager du at du løper instagram sitt ærend. DU jobber nå for instagram for å lage innhold i stedet for at instagram jobber for deg for å vise frem det du lager. 

Som om ikke den utviklingen i seg selv var bedriten nok, kom som kjent kunstig intelligens som en pest over natten. Plutselig skulle du ikke bare konkurrere mot andre kunstnere, morsomme dyrevideoer, artige dansetrender, matlaging og kjendiser som har likes som eneste valuta: Nå skal du også bli presset ut av roboter som kan fremstille tegninger av hva som helst, i hvilken som helst stil -gratis!  Ikke nok med det: Alt du måtte finne på å legge ut av tegninger på nett har da beviselig blitt “skrapet” av selskapene bak den kunstige intelligensen og blitt brukt til å trene opp maskinene til å etterligne tegnestilen din. 

Å bruke sosiale medier til å vise fram kunsten din blir bare blir mer og mer håpløst, ikke bare det: Hvert møte med apper som Instagram minner deg bare på hvor meningsløs du er: At det du holder på med er verdiløst, bare gi opp!

Slik oppleves det å være kunstner på nett i 2024, men det føles ikke spesielt mye bedre å være konsument. Overalt blir flyten av innhold servert ferdigtygget og robotisert før den serveres . Er du en passiv lytter på Spotify vil du ende opp med å få servert en uendelig strøm av “behagelig” musikk som algoritmene mener du liker, og som viser seg ikke er faktiske band eller artister, men masseprodusert bakgrunnsmusikk, designet til å ligne annen musikk du liker. 

“Ingen ser meg” En habil kunstner kan heldigvis få utrykt misnøye over misforstått genialitet gjennom f.eks. mediet akvarell.

Etter hvert kommer også KI inn på dette feltet, og oversvømmer tjenester som Spotify med musikk konstruert til å fenge oppmerksomheten din, men som du aldri trenger å bruke hjernekraft på å konsumere, som du aldri vil få en personlig forbindelse med - fordi det finnes ingen menneskelig avsender bak musikken - musikk du ikke kan høre på konsert, fordi musikerne ikke eksisterer. 

På samme måte er nettet fylt opp av bedøvende grøt som er kokt sammen nettopp for å få deg til å spise den ukritisk. Til å ikke stille krav, ikke bli opprørt, ikke bli utålmodig å lete etter noe annerledes, noe sært! Strømmen av ferdig testet og maskinstyrt innhold som skal underholde deg holder deg sløv og tilfreds og lager en befolkning som ikke trenger å lese bøker, blader eller aviser, som ikke trenger forfattere, musikere, kunstnere eller tenkere. Man kan se for seg at om ikke lenge, vil tjenester som instagram og tiktok klare seg helt uten innhold produsert av mennesker. Og det er kanskje like greit, med tanke på hvor få av dagens “innholdsleverandører” som faktisk får noe igjen for innsatsen.

Du har allerede vist at du bryr deg mer enn gjennomsnittlig bare ved å gidde å lese denne mailen. Du har åpenbart konsentrasjonsevne til å jobbe deg gjennom et stykke tekst. Jeg utfordrer deg (og meg selv) til å gå utenom algoritmestrømmen. Til å finne bra musikk laget av ekte mennesker, dra på konserter, kjøpe plater og dele den gode musikksmaken din med venner. Når du blar gjennom feeden din er du ikke med å støtte lokale kunstnere, først når du stopper opp, faktisk går ut og kjøper tegneserieboka, det signerte trykket, drar på slippfesten, er du med på å støtte karrieren hennes. Velg ekte mennesker, ekte kunstnere, abonner på blader, la noe av pengene dine gå til kule, flinke folk, ikke bare til store internasjonale selskaper. 

Jeg har funnet tilbake til epost-skriving, i grunn er det litt som å sende ut en flyer. Jeg kan kontrollere selv innholdet og hvem den skal sendes til uten å måtte tenke på likerklikk og algoritmer. Det er nok umulig å helt slippe unna taket til de store tek-selskapene. Ja, denne eposten i seg selv er skrevet på et Apple-produkt og sendt ut via en google-tjeneste. Kanskje man kan bruke de store selskapenes tjenester, uten å la de store selskapene bruke deg. 

Hilsen Flu

Flu Hartberg

Tegneserier, illustrasjon, vittigheter

fluhartberg.com

Tips gjerne andre om dette nyhetsbrevet ved å dele linken http://www.fluhartberg.com/nyhetsbrev . Jeg setter også megapris på alle tilbakemeldinger!

Artist in Robotland

If you were young in the 90s, and at least if you played in a band or were into music, you know what a flyer is. Little pieces of paper that would beg you to come to THAT event. There was no social media, or e-mail for that matter, you had to go to work manually: print up flyers and posters, go around the city and ask nicely to put some flyers on the bar of selected rock pubs, hang posters on the overloaded walls, where they were allowed to hang for a few hours before being covered by other posters.

If anyone came to the concerts, it was probably not because of this marketing anyway, it was mostly friends, family and possibly random people in the city who were sporty enough to stay for a few tunes. But you could never know for sure.

The same applied to comics, the message about a new comic book had to go via release parties, flyers and press releases. There was no daily dose of feedback and likes from followers: you sat alone and drew, and depended on some kind of network of physical people if anyone else was even going to know you existed.

With the internet came new opportunities to spread news about upcoming books and concerts, and for a while the whole web felt like one big notice board. You got in touch with people you couldn't otherwise reach, it was possible to show off your art - even to people sitting at home in the living room. But something went wrong. On the old, physical notice boards, you didn't have to compete with funny animal videos, food influencers and intelligent algorithms.

If you post a drawing on Instagram or Facebook in 2024, it will drown in the algorithm-driven feed. In a reality where everyone is served a hundred video clips per second - specially designed to satisfy each individual's reward system in the brain; how and why should one compete for attention at all?

On Instagram and Facebook, at one point you reached out directly to anyone and everyone who could enjoy your drawings, the number of followers usually grew in line with how often you posted a drawing and how well these were liked. But then something strange happened. Fewer and fewer actually saw the post at all. The explanation turned out to be the aforementioned algorithms, and the new auto-curated feed that was now served in the app: Now longer would you see the most recent posts of people you followed, but instead a stream of recommendations of already popular posts that Instagram reckoned you would like. From now on you no longer have to look for accounts you came to like, if they were popular enough the accounts would come to you.

In order to get any attention in this new flood of content, you as an artist now had to be smart to get attention. Make videos they said. Talk to the camera. Draw characters from popular TV series. Become an influencer. Some of us tried to stick with it for a while, changing the content to see if that helped. In the end, you discover that you are running Instagram's errand. YOU are now working for instagram to create content instead of instagram working for you to showcase what you create.

As if that development in itself wasn't bad enough, as you know, artificial intelligence came like a plague overnight. Suddenly you would not only be competing against other artists, funny animal videos, funny dance trends, cooking and celebrities who have likes as their only currency: Now you will also be pushed out by robots that can produce drawings of anything, in any style - free! Not only that: Everything you have to post drawings online has been demonstrably "scraped" by the companies behind the artificial intelligence and used to train the machines to imitate your drawing style.

Using social media to showcase your art just becomes more and more hopeless, not only that: Every encounter with apps like Instagram just reminds you of how pointless you are: That what you're doing is worthless, just give up!

This is how it feels to be an artist online in 2024, but it doesn't feel much better to be a consumer. Everywhere, the flow of content served is pre-chewed and robotic before it is served. If you are a passive listener on Spotify, you will end up being served an endless stream of "pleasant" music that the algorithms think you like, and which turn out not to be actual bands or artists, but mass-produced background music, designed to look like other music you like.

Eventually, AI will enter this field as well, flooding services like Spotify with music designed to grab your attention, but which you'll never have to use brain power to consume, with which you'll never have a personal connection - because there is none human sender behind the music - music you can't hear in concert, because the musicians don't exist.

In the same way, the web is filled with numbing porridge that has been cooked up precisely to make you eat it indiscriminately. To not make demands, not to be upset, not to be impatient to look for something different, something strange! The flow of pre-tested and machine-controlled content to entertain you keeps you dull and satisfied and creates a population that doesn't need to read books, magazines or newspapers, that doesn't need writers, musicians, artists or thinkers. One can imagine that before long, services such as Instagram and Tiktok will manage completely without content produced by humans. And that is perhaps just as well, considering how few of today's "content providers" actually get anything back for their efforts.

YOU have already shown that you care more than average just by bothering to read this email. You obviously have the ability to concentrate to work your way through a piece of text. I challenge you (and myself) to go outside the flow of algorithms. To find good music made by real people, go to concerts, buy records and share your good taste in music with friends. When you scroll through your feed you're not supporting local artists, only when you stop, actually go out and buy the comic book, the signed print, go to the release party, are you supporting their career. Choose real people, real artists, subscribe to magazines, let some of your money go to cool, smart people, not just big international companies.

I've found my way back to the medium of email, basically it's a bit like sending out a flyer. I can control the content myself and who it should be sent to without having to think about likes and algorithms. It is probably impossible to completely escape the grip of the big tech companies. Yes, this email itself was written on an Apple product and sent out via a Google service. Perhaps it’s possible to use the services of the big companies, without letting the big companies use you.

Feel free to tell others about this newsletter by sharing the link http://www.fluhartberg.com/nyhetsbrev. I also greatly appreciate all feedback!